Manuel II Palaiologos
| Manuel II Palaiologos | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 27. juni 1350 Konstantinopel | ||
| Død | 21. juli 1425 (75 år) Konstantinopel | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, skribent | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Helena Dragaš (1392–1425) | ||
| Far | Johannes V Palaiologos[1] | ||
| Mor | Helena Kantakouzene | ||
| Søsken | Andronikos IV Palaiologos Theodoros I Palaiologos[1] Michael Palaiologos Irene Palaiologina | ||
| Barn | 7 oppføringer
Johannes VIII Palaiologos
Theodoros II Palaiologos Andronikos Palaiologos, Lord of Thessalonica Demetrios Palaiologos Thomas Palaiologos Zampia Palaiologina Konstantin XI Palaiologos[2] | ||
| Nasjonalitet | Østromerriket | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Se også liste over østromerske keisere | |||
Manuel II Palaiologos eller Palaeologus (gresk: Μανουήλ Β Παλαιολόγος), født 27. juni 1350, død 21. juli 1425, var keiser i Østromerriket fra 1391 til 1425. Kort tid før sin død ble han tonsurert som munk og tok navnet «Mattheus». Han minnes i den ortodokse kirke den 21. juli.
Biografi
[rediger | rediger kilde]Manuel II Palaiologos var nest eldste sønn av keiser Johannes V Palaiologos og hans kone Helena Kantakouzene. Hans besteforeldre på morssiden var keiser Johannes VI Kantakouzenos (1347-1354) og Irene Asanina som var barnebarn av tsar Ivan Asen III av Bulgaria.
Hans far ga ham tittelen despot (i betydningen statsleder). Fra 1369 tjenestegjorde han som guvernør i Thessaloniki. Etter et mislykket kuppforsøk fra hans eldre bror Andronikos IV Palaiologos i 1373 ble Manuel utropt til arving og medkeiser sammen sin far. I 1376-1379 og igjen i 1390 var det borgerkrigstilstander i riket, og Johannes V og Manuel ble fortrengt av Andronikos og hans sønn Johannes VII Palaiologos, men i 1390 klarte Manuel å beseire sin nevø med militær støtte fra Republikken Venezia. På tross av at Johannes V nå var blitt gjeninnsatt ble Manuel sendt som æresgissel til sultan Bayezid I i Det osmanske riket
Da han fikk høre om farens død i februar 1391 flyktet Manuel II Palaiologos fra Det osmanske riket og sikret hovedstaden mot angrep fra nevøen Johannes VII. Selv om forholdet til Johannes var forbedret, ble Konstantinopel beleiret av sultan Bayezid I fra 1394 til 1402. Etter omtrent fem års beleiring overlot Manuel II byen til sin nevø og klarte å ta seg ut av byen med et følge på 40 personer og dro vestover over havet for å skaffe alliert støtte mot osmanenene. Han oppsøkte flere vesteuropeiske kongehus inkludert kong Henrik IV av England fra desember 1400 til januar 1401. Han ble dermed den eneste østromerske keiser til å besøke England. I 1399 sendte kong Karl VI av Frankrike en flåtestyrke til Konstantinopel for å forsvare byen mot Bayezid I.
I mellomtiden hadde et anti-osmansk korstog under ledelse av den ungarske kong Sigismund blitt slått av osmanene i slaget ved Nikopolis den 25. september 1396. Senere, i 1402, ble osmanene selv grundig slått av mongolene under ledelse av Timur Lenk i slaget ved Ankara. Bayezid I ble tatt til fange, og førte til et alvorlig tilbakeslag for Det osmanske rike. Fire av Bayezids gjenlevende sønner sloss innbyrdes om makten, og dette svekket riket vesentlig i forholdet til Bysants. En fordelaktig avtale mellom Bayezids sønn Suleyman Çelebi og Johannes VII ga Bysants herredømme over kysten av Marmarahavet på europeisk side og Thessaloniki. Da Manuel II kom tilbake fra sin Europa-ferd i 1402 overtok han kontrollen over Konstantinopel, mens Johannes VII trakk seg tilbake som guvernør i Thessaloniki. Manuel II gjenvant også andre områder for imperiet i denne tiden (1403), blant annet Nesebăr i Bulgaria, som var blitt erobret av korsfarere i 1366 og Varna som var under osmansk styre.
Manuel II Palaiologos brukte også denne perioden med mindre press mot grensene til å styrke forsvaret av Despotatet Morea på Peloponnes i dagens Hellas hvor det bysantinske riket nå ekspanderte på bekostning av restene av Det latinske rike. Manuel iverksatte her bygging av «Hexamilion-muren» («Seksmilsmuren») tvers over Korinteidet for å stanse angrep fra osmanene.
Manuel II sto på vennskapelig fot med seierherren i det osmanske borgerkrigen, Mehmed I (1402-1421), men hans forsøk på å blande seg inn i tronstriden etter hans død førte til at osmanene på nytt beleiret Konstantinopel under sultan Murad II i 1422. I sine siste år overlot Manuel II det meste av de offisielle plikter til sin sønn og tronfølger Johannes VIII Palaiologos og dro igjen til Europa for å søke støtte i kampen mot osmanene. Denne gang gikk ferden til kong Sigismund av Ungarn, som også hadde organisert korstoget som ble slått tilbake av osmanene i 1396. Manuel bodde hos Sigismund i Buda i to måneder, men fikk ikke lovnad om militær støtte fordi Ungarn på denne tiden hadde hendene fulle med husittkrigene i Böhmen. En ulykkelig Manuel måtte vende tomhendt hjem, og han og Johannes VIII måtte i 1424 signere en for dem svært ufordelaktig fredsavtale med osmanene hvor Det bysantinske rike måtte betale tributt til sultan Murad II.
Manuel II var blitt en gammel mann. I 1423 hadde han i en alder av 73 år fått slag og var sengeliggende, men klar i hodet. To år senere avla han klosterløftet, iførte seg munkekappe og tok navnet Mathias. Den 21. juni 1425 døde han, til stor sorg for folket[3]
Manuel II etterlot seg en rekke skrifter av forskjellig karakter, inkludert brev, dikt, en hagiografi, avhandlinger om teologi og retorikk, og en gravskrift over sin bror Teodoros I Palaiologos og en fyrstespeil for sin sønn og arving Johannes. Dette speilet av prinsen har spesiell verdi, fordi det er det siste eksempelet av denne litterære sjangeren som er overlevert til oss fra bysantinerne.
Familie
[rediger | rediger kilde]Med sin kone Helena Dragas, datter av den serbiske prins Konstantin Dragas, hadde Manuel II Palaiologos flere barn, blant annet:
- En datter, nevnt som den eldste datteren, men ikke navngitt. Muligens forvekslet med Isabella Palaiologina, en uekte datter av Manuel II som skal ha giftet seg Ilario Doria.
- Konstantin Palaiologos, født ca. 1393-1398, død før 1405 i Monemvasia
- Johannes VIII Palaiologos (18.12.1392 - 31.10.1448), bysantinsk keiser 1425-1448.
- Andronikos Palaiologos, død 1429.
- En annen datter, ikke navngitt i teksten.
- Teodoros II Palaiologos, despot i Morea, død 1448.
- Mikael Palaiologos, født 1406/1407, død 1409/1410 av pesten[4]
- Konstantin XI Dragases Palaiologos, født 08.02.1405, død 29.05.1453, despot i Morea og senere den siste bysantinske keiseren, 1448-1453.
- Dimitri Palaiologos, født ca. 1407, død ca. 1470, despot i Morea.
- Thomas Palaiologos, født ca. 1409/1412, død mai 1465, despot i Morea.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 118781642, besøkt 23. april 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ Norwich, s. 372
- ^ Trapp, Erich/Beyer, Hans-Veit/Kaplaneres, Sokrates/Leontiadis, Ioannis, Prosopographisches Lexikon der Palaiologenzeit, bd. 9, Verlag der Österreichischen Akademie der Wissenschaften, 1989
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- John Julius Norwich, Bysants’ historie, Pax Forlag A/S, 1997
- Harris, Jonathan, The End of Byzantium, New Haven and London: Yale University Press, 2010. ISBN 978-0-300-11786-8
- Nicol, Donald M., The Last Centuries of Byzantium, Cambridge: Cambridge University Press, 1993, 2nd edition. ISBN 0-521-43991-4
- The Oxford Dictionary of Byzantium, Oxford University Press, 1991
- Encyclopedia of Roman Emperors entry Arkivert 17. september 2008 hos Wayback Machine.
 Østromersk keiser | ||
| Palaiologiske dynasti | ||
| Forgjenger: Johannes VII Palaiologos |
1391–1425 | Etterfølger: Johannes VIII Palaiologos |
| Østromerriket | ||